Sårbart miljø i iskantsonen

Iskantsonen, fra åpent vann og innover i drivisen mot tett drivis, fastis og flerårsis, vil store deler av året ha forhøyet sårbarhet for påvirkning. Dette skyldes høy produksjon og biodiversitet? under vann der lyset slipper igjennom, og høy tetthet av sjøfugl, sjøpattedyr og isbjørn.

Biologiske fenomener i iskantsonen, med tidsangivelse. Illustrasjon: Paul Wassmann, Universitetet i Tromsø

Iskantsonen er biologisk viktig fordi det her skjer en omrøring av det stabile øvre vannlaget, drevet av en kombinasjon av issmelting og vind. Dette fører til en relativt kortvarig men intens produksjon av planteplankton (primærproduksjon) i vannmassene ved iskanten og selve iskantsonen (se illustrasjon). Dyreplankton, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl utnytter dette, og samles rundt iskanten.

En stor del av den biologiske produksjonen sedimenterer ut av vannsøylen og skaper grunnlag for rike samfunn av bentiske? organismer i ispåvirkete områder. Også isalger, som er bundet til selve isen, vil bidra til den totale produksjonen i området. Denne blomstringen starter tidligere enn for planteplankton i vannmassene. Dermed forlenges den produktive sesongen i iskantsonen.

Iskantsonen og iskanthabitater? generelt har også avgjørende betydning for det totale årlige energibudsjettet til mange arktiske endemiske? arter som ismåke, ringsel, isbjørn, narhval, hvithval og grønlandshval. Flere av disse er rødlistearter? både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg er disse habitatene også viktige for mange trekkende arter, som krykkje og teist. Forstyrrende påvirkning på disse habitatene kan derfor ha konsekvenser på bestandsnivå hos mange av artene.

Havis som habitat har unik status og verdi. Havisen er den plattformen hvor enkelte selarter, som grønlandssel og klappmyss, reproduserer seg og kaster unger, samtidig som det er et beskyttende habitat for arktiske hvalarter. De store konsentrasjonene av mange arter i til dels svært små arealer i iskantsonen gjør at disse artene er svært sårbare den tiden de befinner seg der. For eksempel finner vi på sensommeren 80–90 % av den globale ismåkebestanden i iskantsonen i Barentshavet.