Status

Havsøppel er definert som bearbeidete, prosesserte faste stoffer som slippes ut, kastes eller forlates i havet eller kystsonen. Havsøppel kan bestå av plast, bearbeidet trevirke, metall, glass, gummi, tekstiler, papir og annet. Langs strendene utgjør plastsøppel den største andelen, men tauverk, fiber, metall og glass registreres også hyppig.

Plast finnes overalt i Svalbardområdet. Det er plast og strandsøppel på de fleste strender rundt Svalbard. Det er også funnet plast på dyphavet mellom Grønland og Svalbard, og i sjøen og på bunnen i Barentshavet.

Anslaget ligger på ca. 194 søppelobjekter per km2. Den samlede vekten anslås til å være 79 000 tonn hvorav det meste er plast.

Effekter

Plastforsøpling skader marint plante- og dyreliv og forringer kystområdene og naturen. I tillegg er det økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Effekter på marint dyreliv

Plast er særlig er skadelig for sjøfugl som beiter på havoverflaten og forveksler plast med mat. Resultatet er innvendige skader, blokkeringer av fordøyelsessystemet og en falsk følelse av metthet. Det kan også være dødelig – spesielt hvis plasten forhindrer opptak av væske og næring. Miljøgifter i sjøvannet kan absorberes og overføres til dyret som har spist det. Da vil kjemikaliene kunne bli tatt opp av dyret og bidra til forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter. 

Presenninger og plastposer kan legge seg over planter og bunndyr på havbunnen. Dette vil hindre sollys og utvekslingen av oksygen i området, noe som kan være dødelig for koraller og bunndyr.

Dyr og fugler kan sette seg fast i taurester. Dette kan føre til en smertefull død, eller store plager for dyret når de ikke kan befri seg selv. Marine pattedyr som setter seg fast i spøkelsesgarn kan drukne.

Når plast skylles opp på strender blir den en risiko for arter som lever på land. For eksempel har Svalbardrein viklet geviret inn i tau og garnrester som driver i land, noe som i mange tilfeller er dødelig.

Det er funnet plast i magen på mange arter dyr som lever i tilknytning til havet. Havforskningsinstituttet har registrert at 20 prosent av snø- og kongekrabber har plastpartikler i magen. Langs Norskekysten har tre prosent av all torsk plast i magen. Videre har Norsk Polarinstitutt dokumentert at ni av ti havhester på Svalbard har plast i magen. Havhesten spiser plast fordi plasten tar opp et stoff som heter DMS. Dette stoffet finnes i planktonet som havhesten spiser. Dermed blir plasten luktende som plankton, og sjøfuglen blir narret til å tro at det er mat.

Havplast blir ofte tilgrodd av forskjellige arter. Dette kan dreie seg om mikrobielle arter, planteplankton, alger eller egg/avkom. Denne tilgroingen vil føre til at flyteevnen til plasten reduseres slik at den synker. Men om dette ikke skjer og plasten føres med vind og havstrømmer, kan den medvirke til å introdusere fremmede arter i nye økosystem hvor de ikke hører hjemme. Selv om de ugjestmilde og kalde havene i polområdene vil være med på å forhindre mange arter i å få fotfeste, så kan dette forandre seg som følge av den stigende havtemperaturen. Det kan få alvorlige konsekvenser for de lokale økosystemene.

Økonomiske og samfunnsmessige effekter

Drivende garnrester kan vikle seg inn i propeller til skip og medføre materielle skader og økonomiske tap. Slike hendelser kan også føre til at tid tapt må «seiles inn» igjen, noe som krever mer drivstoff. 

Plast forringer også kysten – både når det kommer til estetikk og som turområde. På Svalbard, hvor en økende del av lokaløkonomien baseres på turisme, vil forringelse av naturen kunne ha en negativ konsekvens dersom turister oppfatter Svalbards kystsone som skitten og ikke lengre uberørt.

Plast – tall og omfang

Plast er lett, billig og holdbart. Det er mange fordeler med plasten og det er vanskelig å tenke seg et moderne samfunn uten. Det er enklere å frakte mengder med plastflasker enn glassflasker. Og mat holder seg lengre i plast. Plast er også billig å bruke som emballasje. Det er denne type plastproduksjon som øker mest. Plast er holdbar og nettopp derfor ønsker man den ikke i naturen.

Siden 1950 har det vært produsert 8,3 milliarder tonn plast. Like mye som vekten av 80 millioner blåhvaler. Nesten halvparten av dette er produsert bare det siste tiåret (2007-2017) I i 1976 var det et forbruk på 2 kg plast pr. person, i 2017 hadde forbruket steget til 43 kg. Det moderne forbrukssamfunnet vokste fram etter 2. verdenskrig og masseproduserte, billige varer begynte å bli populære. Mange av disse var av plast. Alt fra leker til glassflasker og sinkbøtter begynte å bli erstattet av plastversjoner. Fra 1960 fant plastartiklene for alvor veien til de norske hjem.

I Europa i dag er plastproduksjonen stabil på i underkant av 50 millioner tonn per år, mens produksjonen øker globalt. Verdensproduksjonen av plast utgjør cirka 325 tonn. Mot 2050 forventes det en firedobling av plastproduksjonen. Industrien ønsker å produsere mer plast til innpakning av forskjellige varer og produkter. Nesten en fjerdedel av plasten som brukes i Norge går til emballasje, og emballasjeindustrien omsetter for millioner hvert år.

Gjenvinning

Plast er i stor grad basert på olje og gass, som ikke er fornybare ressurser. For å lage en kilo plast går det med 2 kilo olje. I Norge er målet at vi skal oppnå 30% materialgjenvinning og 50% energigjenvinning. Materialgjenvinning betyr at plasten blir til ny plast, mens energigjenvinning betyr at man utnytter energien i plasten til brensel. Det blir stadig flere produkter som gjenvinnes av plast. Det er derfor viktig at man etterspør produkter som lages av gjenvunnet materiale. Det går imidlertid diskusjoner om vi bør gjenvinne mer, eller om det må regnes opp mot andre belastninger på miljøet med transport og produksjonsutslipp.

Plast i havet er et globalt ansvar. 30 % av plasten i Europa resirkuleres, 25 % i Kina og 9 % i USA. På verdensbasis går resirkuleringen sakte men sikkert oppover, med rundt 0,7 % i året siden 1990. Fortsetter det som i dag, vil rundt 44 % av all plasten som produseres blir resirkulert i 2050. Resirkulering av plast er svært utfordrende både økonomisk og teknisk.

Hva skjer videre?

Det blir stadig mer forskning på plast og mikroplast i havet. FNs mål er å redusere alle former for havforurensing innen 2025, særlig gjelder dette forurensing fra land og søppel i havet.

Miljømyndighetene i Norge har bevilget 60 millioner kroner til å rydde strender og hav for plast. Fem norske havner er med i et prøveprosjekt hvor fiskere kan levere inn plastavfall. Det arbeides også med å etablere returordninger for plastbåter og produsentansvarsordninger for fiskeri- og oppdrettsnæringen.

Videre arbeides det med å redusere bruk av engangsbestikk, plastflasker, plastposer og utslipp fra kosmetikk, tekstiler, maling og bildekk. Regjeringen har i 2017 satt av 150 millioner til et fond som skal bistå utviklingsland med å forhindre plastforsøpling.

Kilder for plastsøppel

Søppel i havet stammer fra mange aktiviteter på land og til sjøs. All plast som finnes i havet og på strendene er fra menneskelig aktivitet. I Arktis er fiskeflåten og skipstrafikk hovedkildene til forsøplingen som man blant annet finner på Svalbards strender. Søppelet er alt fra plasthansker og trålrester til plastflasker og plastposer.

De landbaserte kildene er hovedsaklig diffus forsøpling – plast som kastes eller mistes av enkeltpersoner, turisme, industri, ulovlige avfalls­plasser og avfallsdeponier. Fra disse kildene kan avfallet fraktes til havet via vassdrag, avløp, stormflo eller vind. Kloakk kan også være en kilde for plast og da i all hovedsak mikroplast. Syntetiske tekstiler frigir store mengder mikroplast når de vaskes og disse partiklene og fibrene fra tekstilene blir ofte ikke fanget opp i kloakkrenseanlegg.

Overvåking av strandsøppel

MOSJ (Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen) overvåker strandsøppel på Svalbard, men det er vanskelig å si noe om utviklingen av mengden strandsøppel som er registrert.